Menon er en utålmodig sjel, han steiler ved vanskelige idéer (balks at difficult ideas) og liker svar som høres imponerende ut – en lærers mareritt. Han har plaget Sokrates med hvordan det er mulig å lære ”dyd”. Sokrates finner det vanskelig å få i gang tankene til Meno; hans navn betyr passende nok ”stå fast” eller ”bli hvor du er” (”stand fast” or ”stay put”). Ordet utdannelse (education) betyr bokstavelig talt ”å lede ut” (”to lead out”). Sokrates klarer ikke å lede Meno noen plass.

På et tidspunkt rekker Menon opp Hånda og spør Sokrates (kjent som Menons paradoks):
– Hvordan er det mulig å lære seg noe i det hele tatt? Hvis du ikke vet hva du leter etter, vil du heller ikke kjenne det igjen når du kommer over det. Og hvis du vet hva du leter etter, så gidder du ikke lete etter det.
Menon antyder at det er meningsløst å i det hele tatt prøve.

Paradokset oppstår, som filosofer sier i dag, fra den feilslåtte antagelsen at kunnskap kommer i biter og brikker. I virkeligheten oppdager mennesker at noe er ukjent takket være hele matrisen av det vi allerede vet. Vi kan utvide denne matrisen – fylle inn tomrom – ved å bruke det man vet til å finne det man ikke vet, la alt bygge på dette (bringing everything else to bear on it) og uungåelig avdekke nye tomrom og svaketer. Tilegnelse av kunnskap er ikke som å putte noe man har hørt fra andre inn i et mentalt varehus, men en fram-og-tilbake prosess der man konstant beveger seg mellom fyllte rom og tomrom (parts and wholes). På den måten avdekker man og ser nye ting takket være det vi allerede vet, og har en kontinuerlig utvidende grunnlag for å forstå verden.

Sokrates legger det så klart ikke fram slik for Menon. Menon kan ikke fordøye noe så subtilt. I stedet legger Sokrates det fram slik at Meno kan relatere det til noe, og på den måten provosere ham til å engasjere seg.

– La meg fortelle deg en gammel legende fortalt av religiøse vismenn. De sier at sjeler er udødelige, og har sådann sett og lært alt under solen. Dypt inne i oss vet vi allerede alt som er å vite, men under vårt jordiske opphold har vi glemt omrent alt. Dersom vi er energiske nok, kan vi overkomme denne ignoransen ved å gjenvinne den glemte kunnskapen.

Legenden er Sokrates måte å fortelle Menon at læring verken er å være passiv og få kunnskap overlevert, eller å bare følge en regel. Læring er en aktiv og ene og alene personlig prosess der man motiverer seg selv til å se noe. Man må være på farten, og når man gjenkjenner noe som sant, ser man at det tilhører matrisen (av kunnskap) som om det var en egenskap der (i matrisen) som man hadde oversett. Det kom så klart at det er som om man visste det hele tida, og som omalle forberedelser og øvelser du gjør når du prøver å lære noe hjelper deg å ikke glemme det.

Menon liker legenden, men har ikke fattet poenget og spør etter mer forklaringer. Sokrates prøver en annen taktikk, og sier han skal vise det i praksis. Han ber Menon kalle på en av de yngre guttene. Menon gjør det, og Sokrates overtaler gutten til å bli med på en liten reise, som omfatter lære om rettvinklede trekanter. Sokrates gjør dette ved å tegne figurer i sanden, og ber Menon holde gutten ærlig og oppriktig, slik at gutten bare blir minnet om det han allerede vet og ikke får smuglet inn ny kunnskap inne i mellom spørsmålene.

Moderne lesere tolker kanskje det som kommer som bedrag. De tror kanskje Sokrates drar i trådene og bare leker med gutten hode og får ham til å si det han vil. Moderne lesere er opplært til at idéen om at læring er oppfriskning av hukommelse og erindring (learning as recollecting) er absurd, og at ordentlig læring innvolverer nedlasting av ny informasjon inn i hodet til folk som igjen skal forsterkes ved hjelp av hjemmearbeid og øvelser. Men om man leser Platon nøye, ser man at gutten virkelig lærer, læring redusert til det grunnleggende (elements), siden Sokrates sørger for at hvert eneste nye poeng/element kommer fra slavens guttens egne erfaringer. Man kan se gutten dra på en reise i å lære den pytagoriske læresetningen. Ut av de uendelig antall stier å følge viser Sokrates gutten hvilke han må følge, og utruster han med motivasjon til å velge dem.



– Vet du hva et kvadrat er? spør Sokrates, og tegner et kvadrat i sanden. – En figur med fire like lange sider, som dette?
– Ja, svarer gutten
– Vet du hvordan man dobbler arealet? spør Sokrates
– Så klart, svarer gutten. – Man dobbler lengden av sidene, åpenbart!
Det er som du kanskje vet feil, men Sokrates sier ikke noe. En god lærer lar studenten selv oppdage sine feil. Når gutten utvider sidene til det dobbelte, ser han med en gang at han har feil. Det nye kvadratet rommer fire ganger den første, ikke to, slik som var meningen.



– Prøv igjen sier Sokrates.
Gutten foreslår å øke lengden på sidene en og en halv gang.



Sokrates tegner den, og gutten ser at han har tatt i for hardt igjen. Sokrates spør gutten, dramatisk, for Menons fordel, om han vet hvordan han dobbler arealet av firkanten.
– Nei, jeg gjør ikke det, svarer gutten.

Dette er vendepunktet. Sokrates har først fått gutten til å se begrensningene av sin egen kunnskap, altså hva han ikke vet, og så svekket guttens lit til seg selv. Gutten antok at han visste hvordan, men vet nå at han ikke vet det. Det er selvsagt ikke sant, gutten vet at svaret ligger mellom 1 og 1,5. Men han vet også mer enn han kan si, og det å vite uten å kunne forklare føles ikke godt for ham.

Svaret vil komme, men på et språk gutten ikke kan enda. Gutten er ukonfortabel med å ha støtt på noe han tror han burde kunne, for så å finne ut at han ikek kan det. Den forvirringen provoserer fram nyskjerrighet som er essensiell for læring. Han er klar for å ta en reise, klar til å bli ledet. Han vil se, han vil ta steget. Man støter på denne funksjonen av noe som trigger denne lysten til å bevege seg fra hvor man er om og om igjen i opphavet av kjente likninger. Noen ganger er triggeren en tilfeldighet, for eksempel at et eple falt til jorden, mens andre ganger kan det være en bemerkning eller en inkonsistens mellom to teorier. Her har Sokrates forvirret gutten slik at han vil følge ham. En slags form for forføring, som var noe av det Sokrates senere ble anklaget for og som var med på å få ham dømt til døden.

Sokrates kapitaliserer guttens forvirring. Han visker ut tegningene, og starter igjen med et kvadrat med sider på to fot. Deretter tegner han tre tilsvarende kvadrater rundt det første.



Så føyer han til et nytt element, ei linje som går mellom to motstående hjørner.



– De lærde kaller det en diagonal.
Diagonalen er ikke et helt nytt element. Gutten har sett diagonaler på gulv og vegger (en erfaring som allerede har gitt ham en intuisjon om hva som skal til å skje) og blir utelukkende bare minnet på hva det er. Men det er nytt her. Diagonalen kaster nytt lys på problemet som gjør at svaret blir enklere å se, nesten som om det skulle vært et annet problem.

Sokrates fortsetter å lede, og han får enkelt gutten til å se at kvadratet som er tegnet på diagonalen til et annet kvadrat dekker dobbelt så stort areal som kvadraten den er tegnet ut i fra.



Sokrates snur seg til Menon, og prøver å lede ham på en annen reise.
– Har gutten gått fra å ikke vite til å vite?
– Ja, svarer Menon.
– Har Sokrates matet ham med informasjon?
– Nei.
– Han har funnet svarene selv?
– Ja.

Mens disse nye oppstussende meningene er drømmeaktig nå, fortsetter Socrates med flere spørsmål for å sørge for at læringen er sikret og ikke glipper. Gutten vil bære denne kunnskapen med seg, og hans kunnskap om disse tingene vil være vel så riktige som andres. (Vi kaller slike tilleggsspørsmål hjemmearbeid og øvinger). Og om vi insisterer på å holde oss til betingelsene i Menons paradoks og sier at gutten enten visste det eller ikke, så må gutten ha visst det men glemt, slik legenden sier.
– Riktig, innrømmer Menon.
– Jeg ville ikke ha sverget til legenden, sier Sokrates. – Men jeg er sikker på seg at den fører med seg grener av sannhet.

Nå som Menon er tilfreds med at læring er mulig går samtaleemnet tilbake til det opprinnelige spørsmålet om dyd og hvordan det kan læres. De begynner med å diskutere hvem lærerne måtte være. De går fort tom for kandidater, siden de utelukker både de gode innbyggerne og de aktede herskerne av byen. På dette tidspunktet kommer den velstående og mektige Anytus og slutter seg til samtalen. Han er sint pga konklusjonen om at de gode innbyggerne ikke automatisk er gode lærere for dyd, og advarer Sokrates illevarslende om å ikke snakke stygt om folk. Noen år senere er Anytus blandt anklagerne som får Sokrates igjennom rettssaken som får ham dømt til døden.

Du må oppdatere Windows hver femte dag

Den gjennomsnittlige Windows-bruker må oppdatere programvare hver femte dag.
- Uholdbart, mener sikkerhetseksperten bak undersøkelsen.

En gjennomsnittlig Windows-bruker må oppdatere programvare hver femte dag. Det er konklusjonen til sikkerhetssjef Thomas Kristensen i sikkerhetsselskapet Secunia.
- Det er totalt ufornuftig å anta at brukerne kan mestre så mange oppdateringsmekanismer og bruke så mye tid på oppdatering, sier han til vår nyhetstjeneste.

300 svakheter i året
Gjennom erfaringer med programvaren Personal Software Inspector, som hjelper folk med å holde Windows-programvare oppdatert, har Secunia laget en rapport over hva brukerne må forholde seg til i våre dager. Gjennomsnittlig hadde brukerne 66 applikasjoner fra minst 22 leverandører; alle med hvert sitt oppdateringssystem. I disse var det totalt rundt 300 svakheter i løpet av 2009. Disse ble lappet i 75 oppdateringer gjennom året.

Vil ha standard
- Overraskende, synes Kristensen.
Han har oppfordret bransjen til å lage et standardsystem for oppdatering av programvaren, men ennå ikke fått med seg nevneverdig mange.
- Man må oppdatere Adobe-programvaren minst fire ganger i året, samt Quicktime, som ofte blir utnyttet. Et felles system som gjør ting enklere hadde gjort stor forskjell.